torsdag 8. juni 2017

Energi og valg av rase..

Å ha hund kan være både enkelt og utfordrende. Enkelt fordi hunder har en enkel måte å tenke på, og forstår du hvor lite komplisert det er, så er det lettere å forstå hundene. Noen individer er smartere enn andre, men alt i alt, så er det instinktene som styrer dem.

Instinkter er både livsnødvendige prosesser og egenskaper. Spise, bæsje, jage, vokte, varsle, sove, samle. Forskjellige raser har forskjellige egenskaper, men også forskjellige individer av samme rase kan være rake motsetninger. Derfor er det ikke alltid sånn at du får det du har tenkt deg når du velger hund ut i fra rase. Det finnes Border Collier som ikke har et godt gjeterinstinkt, det finnes Rottweilere som ikke vokter, det finnes huskies med dårlig pels og det finnes fuglehunder uten jaktinstinkt. Det er altså ikke garantert at man får en pakke med standardegenskaper når man velger en viss rase.

Rasebeskrivelser kan brukes som et utgangspunkt når man skal velge hund så lenge man er bevisst på det jeg nettopp har skrevet. Man har ingen garanti for hva man får. Men vær kritisk til informasjonen du leser. Hvem har skrevet den? Mange beskrivelser på nett er skrevet av folk med svært lite kunnskap om raser og egenskaper. De tar for eksempel ikke med at noen egenskaper er medfødt og andre er tillært. Å si at en hunderase bjeffer mye, er flink til å trekke og bære kløv, eller barnevennlig og en god familiehund, har ingenting med rase å gjøre i det hele tatt. Dette er tillærte egenskaper/uvaner, og handler om hvert enkelt individ, ikke rasens egenskaper. Å skrive at en hunderase er snill og flink med barn antyder at dette er noe som ligger helt naturlig for denne rasen, og at man ikke må jobbe like mye med dette om man velger akkurat denne typen hund, og det kan få alvorlige konsekvenser. Hundeeieren kan komme til å lene seg mer på rasebeskrivelsen og kanskje jobbe mindre med å venne hunden til barn. Det kan i verste fall få fatale konsekvenser.

Så hva skal man se etter når man velger hund? Det viktigste av alt er at du får en hund som passer til din livsstil. En hund som kan være med på det meste du foretar deg av aktiviteter, enten du er en rolig pensjonist og liker å jobbe i hagen, et friluftsmenneske som liker å gå langt i fjellet eller en vanlig hverdagsmosjonist, som går en 20-30 minutters tur hver dag. Det viktigste er altså energinivået til hunden, men også kroppsbygningen har noe å si hvis hunden for eksempel skal gå mye i fjellet. Skal hunden gå 30 minutter i nabolaget hver dag, eller bare være løs i en stor inngjerdet hage, så har ikke kroppen like mye å si, annet enn at du selvfølgelig bør velge en rase som ansees som frisk. Ikke velg raser som har blitt avlet fram med defekter. Både Mops og Engelsk Bullterrier er raser med store fysiske utfordringer, og begge vil slite på 30 minutters turer pga. ødelagt respirasjonssystem. De har rett og slett store problemer med å få puste. Mange vet ikke dette og syns at Mopsen er søt som sitter og sover, og at den Engelske Bullterrieren er kul og lat, men faktum er at disse sliter med å få puste, og derfor finner passende sittestilling og tempo på grunn av dette.

Det er en større feil å velge en hund med mer energi enn man har bruk for, enn omvendt. Hvis hunden ikke vil ut i regnet eller ikke er så glad i å gå langt, så er det ikke verre enn at du lar den bli igjen hjemme mens du får ut din egen energi på tur. Skulle det være sånn at hunden står og tripper, full av energi, og du har mer lyst til å ligge på sofaen, så kan det bli problematisk i lengden. En hund som ikke får utløp for energien sin vil mest sannsynlig få en del uvaner. Hvilke uvaner den får avhenger av hva den har tilgang til når den er alene, og hvilken personlighet den har.

En hund full av energi, som ikke får utløp for den energien, vil finne en måte å få den ut på. Står hunden bundet på en plen, er sannsynligheten størst for at den vil grave hull i plena og kanskje jage sin egen hale. Hvorfor blir det en uvane som er vanskelig å lære den av med? Fordi den får en belønning hver gang den er ferdig med gravingen og halejagingen. Belønningen er at den blir sliten, og det er den gode følelsen den var ute etter. Binder du fast en hund i hagen som er sliten etter joggetur, er sannsynligheten større for at den legger seg for å slappe av.

Videre vil en hund full av energi som er alene hjemme med tilgang på hele huset, ganske sannsynlig finne på masse rampestreker, som å bite på ting, herje og kanskje også lage mye lyd. En hund full av energi forlatt i bur kan finne på å ødelegge teppet den ligger på, bite på seg selv og også prøve iherdig på å komme seg ut av buret. Dette kan utvikle seg til å bli klaustrofobisk og ekstra stressende for hunden, fordi den i tillegg til for mye energi føler seg fanget.

En hund full av energi er en frustrert hund. Om den i tillegg har en dominant, som ikke er det samme som aggressiv, personlighet, er sjansen stor for at den vil prøve å dominere hjemme. Den vil ta kontroll på situasjonen som den selv kjenner at ikke er i balanse. Dette kan begynne med søt rampete oppførsel, som napping i klær og napping etter hender. Den får anfall hvor den løper rundt og herjer, også oppe i møbler hvor den ikke får lov til å være. Den mister respekten og prøver hele tiden å tøye grensene og hvis den ikke blir irettesatt, vil den føle mer og mer at det er den som er sjefen i flokken. For mye energi, dårlig irettesetting og dominant personlighet kan føre til aggressiv oppførsel. Det er helt naturlig, for hunden kan ikke gå tur med seg selv, men vil finne andre måter å få kontroll på, og dermed få en tilfredsstillende følelse hver gang det gikk dens vei. Det er viktig at man er klar over hva som er dominant oppførsel, og at man ved det minste tegnet til dette viser hunden hvem som er sjefen i flokken. Ikke med høy stemme og harde tak, men med tydelig dominant kroppspråk. I tillegg er det viktig å avslutte situasjonen, og hunden må være ute av sin dominante holding før du går ut av situasjonen selv. Da har hunden gitt fra seg kontrollen, og dere kan gå videre.

Hvis man allerede har gjort feilen med å skaffe seg en hund med høyere energi enn man kan takle, eller har tatt over en hund som har utviklet disse vanene, så må man være klar over at dette ikke lar seg fikse på kort tid. Det tar som regel lenger tid å bli kvitt uvaner enn å danne dem. Jeg er motstander av at hunder skal oppholde seg i bur i en lengre periode flere dager i uken, men i dette tilfellet kan bur være et godt hjelpemiddel på veien. Det er dog viktig at man kun legger hunden i buret når den er sliten og vil sove. Hvis man alltid går/jogger/sykler langt med den før den legger seg i buret, så vil den etter hvert forstå at det er en hvileplass, og nye vaner vil sakte, men sikkert dannes. Jeg har tre hunder nå, hvor to av dem har veldig høy energi. Jeg sørger for at de er passe slitne når jeg forlater dem og vil gjerne at de skal tenke "Endelig gikk den gærne dama, sikkert på'n igjen når hun kommer tilbake, så det er best å slappe av mens vi kan!". Ingen av dem er i bur lenger.

Det er mye innenfor hund jeg ikke har erfaring med, men det jeg har gjort til nå fungerer. Det er ganske basic. Hund med lav energi trenger ikke like mye trim, og kommer fortere i avslapningsmodus enn en hund med høy energi. Hunder med høy energi må man virkelig trimme hvis man vil at de skal være flinke og rolige når de er inne, alene eller i hundegården. Det er vanskelig å si akkurat hvor lenge man må gå med dem, eller hvor mange kilometer, for det er litt opp til hver enkelt hund, men mine nøyer seg nå med 5-6 kilometer om dagen og litt ekstra langt på fridager. Ekstra langt er alt fra 10-25 kilometer. De både tåler og har godt av en hviledag i ny og ne. Vi kjenner hverandre så godt nå, at de vet at det ikke er noen grunn til panikk på en rolig dag.

Og husk, det finnes både late Huskies og uintelligente Border Collies. Bli kjent med hunden din, ikke kun rasen, så finner du ut hva den trenger og gir den det. Da blir det lett å ha hund.

torsdag 25. mai 2017

De Syv Søstre!

Ok, sommeren nærmer seg, men vi har ikke lagt en eneste plan. Sånn er det hvert år. Vi tenker ut en del forskjellige alternativer før sommeren, og når sommeren plutselig er der, så sjekker vi værvarselet og drar dit det er spådd best vær, som forhåpentligvis er et sted i Nord-Norge. Det kan så klart bli helbom, men sånn er det bare. Det er Norge vi ferierer i, og Norge er ustabilt. Jeg liker det! Kontraster er fantastisk!

I fjor ble det ikke så mange ville påfunn. Det var første sommeren vår med kun tre hunder, og det er uaktuelt å sette én av dem på kennel og ta med to på fjelltur. Har ingenting i mot at andre gjør det, og hundene tar ikke skade av det hvis kennelen er bra, men jeg klarer det ikke. Hundene våre er aldri alene, og sånn skal det fortsette å være. Årene før kunne vi sette de to med minst energi på kennel, mens vi tok med de to siste på fjelltur. De to på kennel ble som regel Fargo og Nellie. Minst energi, og vanskeligst å ha med seg på ferie. Fargo skrek bokstavelig talt non stop i bilen, og Nellie maset veldig og klarte ikke å roe seg i pauser på fjellet og i teltet. Det er mye jobb med fire hunder, og vi har ikke hatt mer enn én hundefri ferie på over ti år! Vi trenger ikke det. Vi elsker hundene våre! Men, det var ganske behagelig å få et par uker med kun Vilma og Saga. Det var null stress og bare hygge, selv om det var litt trist å tenke på Nellie og Fargo på kennel. Vi trøstet oss med at de fikk lange turer før vi dro, så de ble slitne og mer avslappet på kennelen, og da vi kom hjem var Vilma og Saga slitne og vi kunne fokusere ekstra mye på Fargo og Nellie.

Vi tok derfor med oss både Vilma, Nellie og Saga da vi dro avgårde mot Nord-Norge i fjor sommer. Det var stille og fredelig i bilen, men vi var spente på hvordan Nellie skulle takle teltlivet. Hun hadde separasjonsangst da vi fikk henne, men nå går det fint. Hun får den tilbake i teltet fordi hun ikke er like trygg der enda, og blir hysterisk hvis en av oss går 10-20 meter fra teltet.

Jeg husker ikke hvor mange dager vi hadde til rådighet, men jeg visste at jeg ville prøve meg på De Syv Søstre. Det er syv fjelltopper som ligger på rad og rekke langs Helgelandskysten. Vi har vært der to ganger før. Den første gangen med Fargo og Vilma, og det ble en lang tur der, men ingen topper. Neste gang dro vi med Vilma og Saga, og vi gikk nesten på toppene til Tvillingene, men det er bratt og steinete helt øverst, så vi byttet på å passe hunder og gå på toppene på slutten. Jeg gikk først opp og Kjetil satt igjen, og så motsatt. Bedre det enn å dra med hundene helt opp.

Jeg hadde jo hørt om de gale menneskene som tar alle syv toppene på en tur, og første gangen jeg var der lekte jeg med tanken. Da var jeg frisk og rask! Siden formen min har vært ganske dårlig den siste tiden, så har jeg ikke turt å tenke på det en gang. Jeg får nemlig litt tvangstanker om å gjennomføre sånt som jeg går og tenker på og lite flink til å høre når kroppen trenger hvile. Sist gang vi var der var kroppen min litt friskere, men langt fra den formen jeg er vant til å være i. Jeg var derfor superspent da vi kjørte oppover, og turte ikke si til Kjetil det jeg egentlig tenkte. Jeg sa til han at mest sannsynlig kom jeg ikke til å klare alle toppene, og at det kunne hende jeg måtte avbryte hele turen. Det går heldigvis en sti ned fra hvert av fjellene, så sånn sett er det lett å bryte. Inni meg tenkte jeg at jeg ikke visste hva jeg gikk til, og at jeg var usikker på om formen min hadde blitt såppas bra at jeg ville klare det, og at jeg kom til å bli supermisfornøyd hvis jeg måtte bryte. Jeg måtte klare det! Jeg trengte en skikkelig opptur! (Eller syv.)

Det var mest jeg som var gira på å gå denne turen. Aldri går jeg for å bevise noe for andre, men jeg blir veldig fornøyd på innsiden når jeg har klart å gjennomføre et mål jeg har satt meg. Pur glede. Derfor hadde vi planlagt at Kjetil skulle kjøre meg opp tidlig neste morgen og passe hundene mens jeg gikk. Han hadde med bøker og skulle bare slappe av ved teltet sammen med dem.

Jeg sov dårlig. Det ene beinet mitt verket og jeg fikk maks fem timers søvn. Da klokka ringte neste morgen spratt jeg likevel opp. Jeg hadde lagt fram alt jeg skulle ha på meg og pakket sekken kvelden før. Det var bare å kaste seg i det. Jeg plastrert føttene med preventiv sportstape og drakk et par kopper med kaffe. Prøvde å få i meg frokost, men jeg var så spent. Klarte bare å spise én banan. Ikke smart. Jeg vet hvor viktig det er å få i seg nok næring.

Kjetil og hundene kjørte meg til parkeringsplassen ved Breitinden. Hadde lest om turen, og det var smartest å begynne der. De to første toppene, Breitinden og Kvasstinden er nemlig ganske utfordrende. Når du er ferdig med de to og på vei opp mot Tvillingene, må jeg si at resten av turen bare er kos i forhold. Ikke misforstå. Turen er fortsatt hard, men starten er absolutt den største utfordringen. Også for de med mer enn én banan i systemet.

Allerede på parkeringsplassen møtte jeg to mennesker som skulle vise seg å bli veldig viktige for meg på denne turen. På slutten ble jeg litt viktig for dem og, men de hadde klart seg uten meg. Jeg er ikke like sikker på om jeg hadde klart turen uten dem. De var nemlig meget motiverende! Vi startet turen sammen og gikk opp på de to første toppene. De var i 50-årene, fra Steinkjer og i knallform. Jeg kjente godt den dårlige formen min opp mot første topp. Jeg var kvalm og svimmel, men bet tennene sammen. Drakk masse vann og fant fram noen nøtter som jeg knasket på mens jeg gikk. Da vi kom ned fra topp nummer to var jeg så sliten som jeg aldri har følt meg før. Ikke godsliten, men vondsliten. Sånn man blir når man ikke er helt frisk. Sliten er nemlig en følelse jeg elsker, men ikke på denne måten. Jeg måtte bare sette meg ned.

Det fantastiske paret spurte om de skulle bære sekken min og gjorde alt de kunne for å få meg med videre. Det skal mye til for at jeg da ikke blir med, og enda mer til for at de skulle bære sekken min! Jeg sa bare at jeg trengte litt tid og at de skulle gå i forvegen. Jeg fikk telefonnummeret deres, i tilfellet det skulle skje noe, og sekken ble igjen hos meg. Jeg la meg ned i fem minutter og prøvde å fokusere på alt som var positivt. Jeg spiste brødskiver med majones og salami, og drakk en Red Bull. Jeg har aldri hatt med Red Bull på tur før, og egentlig aldri kjent effekten av den, men nå var den prikken over i-en på måltidet mitt. Jeg kjente at jeg fikk mer energi, tok på sekken og trasket sakte videre mot topp nummer tre. På veien fant jeg snø som jeg stakk ansiktet ned i. Det hjalp. For en fart jeg fikk opp!

På vei opp mot topp nummer tre møtte jeg superparet, Håvard og Marit. De spurte om det var en ørliten sjanse for at jeg ville droppe toppen og bli med dem videre mot topp fire. Nei, nei, aldri i verden. Nå skulle jeg fullføre, og det uten et eneste hull. Jeg slukte topp nummer tre, som er den ene tvillingtoppen jeg har vært på før, raste opp på topp fire, som er den andre tvillingtoppen jeg har vært på før. Fikk enda mer pågangsmot. I det fjerne så jeg Håvard og Marit. Har litt på følelsen at det ikke bare var jeg som gikk fort, men at de også slo av litt på tempoet. Vi møttes i hvert fall igjen og topp fem, seks og sju gikk vi på sammen. Gøy for meg at de ble så imponerte over meg. De hadde vært så sikre på at jeg skulle avbryte. De så jo hvor sliten jeg var.

De siste toppene var såklart slitsomme, og på topp nummer seks fikk vi regn, lyn og torden. Vi snek oss opp og var raskt nede igjen fra den. Klissvåte. På begynnelsen var jeg nesten litt flau for oppakningen min. Jeg hadde med Bergans Helium 55 liter, og den var ikke full, men noen kilo veide den. Det var bare nyttige kilo, fant jeg ut. Marit og Håvard fikk litt mat av meg da de gikk tomme, og selv kunne jeg skifte fra våt jakke og treningsgenser til tynn ullgenser og en fantastisk god fiberjakke fra Black Diamond da det sluttet å regne. Ingen av oss, meg selv og Kjetil inkludert, trodde det skulle bli særlig mørkt på kvelden. Ikke trodde vi at vi skulle bruke så lang tid heller. Det ble mørkt. Vanskelig å finne stiene og merkingen. Vi møtte flere folk som ikke fant veien ned, og lettelsen var stor da jeg fant fram hodelykta mi! Det var en ganske stor gjeng som gikk sammen ned fra den siste toppen. Noen av dem hadde vi pratet med underveis også, så det var nesten som vi traff igjen gamle kjente. Jeg gikk foran og fant merker, og passet på at alle hang med. Noen steder hvor det var veldig bratt var det lagt ut tau som hjelpemiddel. Det tok tid å komme seg ned. Hele fire timer brukte vi ned fra siste toppen, men alle kom seg ned, og lykkelige var vi for at vi hadde fullført. Marit, Håvard og jeg startet 08:45, og satt oss inn i bilene våre 02:20.

Tusen hjertelig takk til Kjetil som ventet og ventet, og kjørte meg til og fra. Han hadde til og med kjøpt Guinness til meg og satt den i kjølerommet på bilen, så jeg fikk kald Guinness da jeg kom fram! For en mann, og for en TUR! I did it!! HURRAAAA!




På Kvasstinden, topp nummer to. Foto: Marit Strugstad.



På Botnkrona, topp nummer sju, i fiberjakka! Glad det sluttet å regne og godt jeg ikke visste at det skulle ta fire timer å gå ned igjen..




Neste dag møtte jeg forressten en som hadde gått motsatt vei, og jeg lurte på hvordan det var. Han sa at han gikk på en smell på slutten. De trodde nemlig de bare hadde en liten knaus igjen, siden Breitinden er den laveste toppen.. Hjelpes.. Glad jeg leste om turen på forhånd. Det bør man alltid gjøre, og de hadde ikke gjort det!

Det hører med til historien at jeg ikke kunne gå vanlig de seks påfølgende dagene.
Verdt det!

onsdag 24. mai 2017

Vår!

Ute er det full vår, og snøen er borte. Det er så fint med hvitveis og grønne blader som popper opp over alt! Det lukter godt, og det er fantastisk å høre fuglesangen.

I dag regner det, men det må til. Liker å gå i regn også. Da er det ekstra godt å komme inn igjen å ta på seg tørre klær og ta seg en velfortjent kaffekopp.





Håper du har en fin dag!

fredag 12. mai 2017

Skriv under!

Akkurat i det jeg skulle til å blogge om en tur jeg gikk i fjor, så kom jeg over en forferdelig sak. Dyremishandling på det groveste. To tyrkere poserer på hver sin side av hunden de nettopp har skåret ørene av. Dette er min blogg, og jeg kan heldigvis banne så mye jeg vil her. Fy faen i svarteste hælvete, sier jeg da! At det går an å gjøre noe sånt mot et forsvarstløst og uskyldig dyr! Jeg hadde IKKE klart å oppføre meg om jeg hadde truffet dem. Jeg har tanker om hva jeg ville gjort med dem, og de tankene er ikke pene. Jeg kan bare håpe på at noen allerede har oppsøkt dem, og vært like kreative som jeg ville vært.

Jeg får VONDT inni meg når jeg ser sånt. Jeg gjorde det lille jeg kunne og skrev under på underskriftskampanjen om at de bør få mer straff enn en stusselig bot. Skriv under du og!

https://www.change.org/p/sign-justice-for-dog-with-ears-cut-off-for-selfies


mandag 8. mai 2017

Takk for sist!

Det er over ett år siden jeg blogget! Hver gang jeg har gått inn på bloggen har jeg bare lest innlegget om at Fargo ikke lever lenger og that's it. Nå scrollet jeg meg nedover siden og endte opp med å lese turreferatet fra Trekanten i Trollheimen. Det var den tredje gangen jeg gikk den turen, og da var jeg mer sliten før turen enn etter jeg hadde gått den. Formen var med andre ord ikke helt på topp. Men det utviklet seg likevel til å bli en drømmetur, og nå ble jeg skikkelig gira på å dra til Trollheimen igjen. Hva er det med den plassen som gjør at jeg alltid vil tilbake? Jo, det er få folk der, variert og passe utfordrende terreng, hundevennlig både i terrenget og på hyttene, rikelig med vann, fine teltplasser og dagsetappene på selve Trekanten er perfekte. I tillegg er det jo utrolig fint der! I år har jeg lyst til å utforske nye deler av Trollheimen. Kanskje bevege meg mot Innerdalen. Den er det mange som skryter av. Kanskje blir det en tur opp på tårnet også, hvis noen kan passe på hunden min. Det har vært hunder på Innerdalstårnet før, men jeg ser ærlig talt ikke vitsen med å slepe dem med opp dit.

Når jeg tenker meg om, så har jeg jo faktisk gått Trekanten en gang til etter jeg blogget sist. Da hadde jeg med meg Vilma, og ikke Saga. Det er jo stort sett Saga jeg har hatt med meg, for hun er jo gullet mitt, men hun har ikke vært helt i form. Etter en drøss med tester, både blodprøver og MR av både hjernen hennes og ryggen, så fant dyrlegen ut at hun mest sannsynlig ikke lider av noe veldig alvorlig, men at det er epilepsi det dreier seg om. Jeg bekymret meg jo nesten ihjel da jeg så de små anfallene hennes, hvor hun plutselig ble veldig svimmel, gynget og skjenet til den ene siden. Hun har heldigvis ikke hatt noen kraftige anfall, så foreløpig avventer vi med medisiner. Det er visst ganske stygge bivirkninger på dem, og ingen vits å sette henne på dem når anfallene er så milde som de har vært. I tillegg til disse anfallene har hun en defekt et sted i høyre bakbein/-fot. Dyrlegen syns ikke det ser ut som hun har særlig vondt, og det ser ikke ut til å henge sammen med anfallene hennes. Jeg nevnte ved sist besøk, da vi hadde planlagt en runde på vanntredemølla med henne, at den ene labben hennes såvidt er litt mer bustete enn den andre. Da så hun på den og så at tre tær sto litt mer til værs enn resten av dem. Mest sannsynlig noe hun har blitt født med, og det kan være årsaken til at hun svinger litt rart på det beinet de sitter fast i. Det er ikke annet å gjøre enn å stole på at dyrlegen vet best, og følge nøye med selv.

Saga kan nok være med på lange fjellturer igjen, men det er mer avslappende for meg å ha med hunder jeg vet er 100% friske. Jeg kommer til å ta med Saga igjen også, men da skal det være på en tur som ikke er for hard selv om den er lang, og vi skal ha god tid og ta pause ofte. Føre var-prinsippet er alltid lurt å følge.





Her venter Saga på sin tur i MR-maskina. Heldigvis er hun forsikret, og kvoten hennes ble brukt opp for et helt år. Tror det egentlig kostet 30 000 for MR av rygg og hjerne.




Vilma har ikke fått solstikk, men vet å slappe ordentlig av når kløven er tatt av. Da vet hun at pausen er av det lengre slaget. Dette er fra dag to over Mellomfjell. (Snota er toppen i bakgrunnen der, og der har jeg og Saga vært.)




Vilma og jeg har en pause på den siste etappen av Trekanten i fjor. Det var spådd masse regn, men det kom først da vi satt under tak og ventet på skyss hjem igjen.





Ja, da har jeg vel kanskje begynt å blogge igjen! Kjennes bra ut!

Hei så lenge!

tirsdag 26. januar 2016

Takk for alle fine turer, Fargo.

Nå er ikke Fargo hos oss lenger.. Han har slitt med sterk separasjonsangst helt siden vi fikk fra Foreningen for Omplassering av Dyr, for ti år siden. Angsten hans ble verre etter jul. Oppklorte dører og søppel utover kan vi leve med, men tisset er problemet. Vi må kjøpe oss ny seng nå, for den har han nettopp tisset ned. En hel kortside og en halv langside var gule av tiss. Vi hadde han på riktig side av grinda, og jeg var bare borte i 45 minutter, men han fikk panikk og åpnet alle dører og fant seg noe å sette den betryggende gode lukta si på. Hadde han "bare" tygget hull i den, så kunne den stått, men vi kan ikke ha en seng full av tiss. Vi har hatt det sånn, av og på, i 10 år. Nå klarer vi ikke mer, og det er ikke hyggelig å være Fargo heller, med så mye angst. Har ikke ord for hvor trist dette er, og jeg blir ikke helt enig med meg selv om det er greit å avlive pga. dette, men jeg vet med meg selv at terskelen vår er skyhøy for å avlive, og jeg vet at vi har gjort alt vi kan for han. Over ti år med Fargo har vært mye frustrasjon, men såklart mest glede.




Savner deg for alltid, Fargo.

torsdag 7. januar 2016

Godt nyttår!

Ja, jeg håper det blir et supert år. For at det skal bli det, så må noe gå i oppfyllelse. Jeg må få tilbake energien og helst bli kvitt betennelsen i kroppen, men energien er viktigst. Jeg er så vant til å være den som orker mest og som blir sist sliten, og dessuten blir jeg vanligvis veldig fort restituert etter hvile. Nei, nå må den sabla kroppen høre på meg. Ok, det er kanskje jeg som må høre på den, og det gjør jeg, men hvor lenge er det meningen at jeg skal ta det med ro? Jeg hater å ta det med ro!

Mens jeg venter på bedre tider, ser jeg at kjøkkenet begynner å ta form. Det tar mye lenger tid enn planlagt, for selv om vi endte opp med å få alt i tide, så fikk vi feil benkeplate. Kanten  på benkeplata vi skulle ha er ny, og ser mer ekslusiv ut enn typiske kanter på laminatplater. Vi så det heldigvis med en gang, og brukte ikke tid på å montere den. Foss Plater kommer med ny plate om et par uker, og da monterer de den selv. Det var faktisk litt hell i uhell, for målene som hadde blitt tatt av kjøkkenet tok ikke hensyn vinklene i rommet. De er ikke helt i 90 grader, så ny benkkeplate måtte vi fått uansett. Glad for at vi ikke har tatt noen mål selv, for hadde vi det, så kunne det gått ut over oss økonomisk. Nå er det kjøkkenleverandøren som måler opp, og blir det feil, så er det ikke vår skyld. Anbefaler alle som skal kjøpe nytt kjøkken og gjøre det på den måten.

Nå gleder jeg meg til ny benkeplate, og til elektrikeren kommer! Ingen strøm der inne enda, så vi har ikke fått tatt i bruk hvitevarene enda. Gulvet kan heller ikke legges før varmefolien på gulvet er klargjort. Tror helheten blir veldig bra.



Her er Saga i julemodus. Vi var i Dalsbygda, hele gjengen.
Dro tilbake til Buvika på nyttårsaften.

Snart fredag!
God helg!

tirsdag 15. desember 2015

Spenning i hverdagen..

Nå sitter jeg og venter på kjøkkeninnredningen. Det skal etter planen komme i dag, men jeg har ikke hørt noe. Burde de ikke ringe å høre om jeg er hjemme? Jeg venter også på andre ting, da vi fikk feil håndtak til kjøkkenet, pluss at det manglet en pedal til søpleskuffen. (Man tråkker på den så går skuffen opp. Snedig om man har hendene fulle.) Må ha vært julebord på Nibu rett før de sendte oss den pakken. Vi fikk riktig vask, men det var også med et blandebatteri vi ikke hadde bestilt. Ja ja, alle kan gjøre feil, og det skjedde heldigvis i god tid før vi skal montere kjøkkenet, tenkte jeg.. Nå begynner jeg å bli litt smånervøs, for på fredag kommer mannfolka oppover fra Lillehammer for å hjelpe oss. Varene bør komme i dag.

Mens jeg skriver får jeg beskjed om at kjøkkenventilatoren fra Røros Metall blir levert i dag, så da er det vel håp for resten og. Benkeplata er derimot langt fra på vei. Det vil si, vi fikk den i går, men oppdaget at det var feil kant på den. I tillegg til at vi hadde fått "rett kant" i stedet for den nye smoothe kanten vi skulle ha, så er kanten veldig stygt utført. Jeg kontakter kjøkkenleverandøren som får en beklagelse fra Foss Plater, som sier de har problemer med kantlisteren sin. Den skal de ha service på i uke 1, og tilbyr oss å komme med ny plate 18 januar.. Det var mildt sagt nedtur. Jeg har bedt om og enten få et avslag på platene, som plaster på irritasjonen, eller at de hiver seg rundt og får til dette før jul. Håper de forstår hvor frustrerende dette er for oss.

Glad vi kun skal pusse opp ett kjøkken. Det er gøy, men mest stress. Det som er gøy er jo å se det ferdige resultatet. Jeg så for meg at å skaffe maler, rørlegger og elektriker kom til å bli det verste. At maleren slurvet, rørene lakk og elektrikeren tok seg betalt for flere timer enn han brukte, men der tok jeg foreløpig feil. Elektrikeren har ikke vært her enda, men det blir mest sannsynlig El Focus som tar oppdraget. Det var den hyggelige og effektive rørleggeren fra Ramo som anbefalte dem, så jeg har trua. Maleren skulle vi jammen hatt på timespris, men det var nok en grunn til at vi ikke fikk det. 14 000 for sparkling av ett rom + legging av duk/slettvegg. Au. Han var superrask, og vi er fornøyde, men neste gang vil vi ha han på timer.

Rommet blir klart akkurat i tide til å sette inn innredningen. Vi maler og maler. Det ble Klassisk Hvit i tak og på vegger, bortsett fra kontrastveggen som ble helmatt Dempet Sort. Vi kjøpte kalkmaling og jeg malte en liten gipsplate, men jeg ble ikke helt venn med den. Dempet Sort derimot! We love it.


Gleder meg til å bli ferdig med dette!



torsdag 3. desember 2015

Det knaker i topplokket!

Kjøkken, kjøkken, kjøkken. Det kverner i hodet mitt. Det er ikke bare bare å innrede et rom fra scratch. Vi er veldig fornøyde med Ingvild på Einar Rønning. Hun tegnet kjøkkenet akkurat sånn som vi ville ha det, og tilbudet var heller ikke verst. Vi gikk for et Aubo-kjøkken, som er rimelig, men som også har god kvalitet.

Jeg er nok en kunde som vet hva jeg vil ha, og det kan være både bra og vanskelig. Bra når de har det jeg har sett for meg, men vanskelig hvis ikke. Det største problemet har vært å finne hvite fronter og benkeplate uten gult i. (Eggehvit er en epidemi.) Siden vi skal ha minst én matt, grå vegg i kalkmaling, er det ekstra viktig at vi har rene hvittoner ved siden av, ellers ser det hvite skittent ut. Kjenner jeg får magesår av tanken. Farger er så viktig! Jeg grublet og tenkte. Ombestemte meg ti ganger før jeg sovnet hver kveld. Til slutt kokte det ned til to valg. Sort benkeplate og kritthvite fronter, eller klassisk hvite fronter og en benkeplate som matchet 97%. Vi så disse klassisk hvite frontene i to forskjellige lys, og de så fine ut i det ene lyset, men litt rosa ut i det andre. Det var det rosaskjæret som gjorde at vi ikke var helt sikre. Likevel satset vi alle kortene på at de ikke blir rosa hos oss, og gikk for klassisk hvite fronter med hvit benkeplate til. Ingen av oss tror heller vi kommer til å se den ørlille nyanseforkjellen mellom fronter og benk. Bare jeg som er bare pirke-Marta de luxe.. Men, best å være føre var.

Det blir kjøkkenbenk langs to vegger, hvor den ene av de veggene har vindu. Veggen uten vindu får et høyskap og innebygget kjøleskap i den ene enden, samt platetopp, komfyr, oppvaskmaskin og vask. Da har vi samlet alt det der, så det blir rent og pent, med kun benkeplate ved veggen med vinduet. Overskap vil vi ikke ha. Det blir så mye renere og åpent uten. Underskapene består for det meste av skuffer og hyller som kan trekkes ut, så vi får nok av plass til utstyr og mat. Tallerkner, glass osv. har vi tenkt til oppbevare i høyskapet.

Den tredje veggen har kun et vindu. Vi tenkte vi skulle ha et lite bord med stoler rundt for å fylle rommet, så da kunne vi ikke ha kjøkkenbenk rundt hele. På den siste veggen er inngangen til stua.

I morgen kommer det en maler hit som skal sparkle og legge duk/slettvegg for oss. Jeg har hatt flere på befaring og fått ymse priser og inntrykk. Jeg håper jeg har valgt rett firma, og at vi kan bruke dem igjen senere. Selv må jeg på Fargerike å kjøpe matt klassisk hvit maling og kalkmaling. Har ikke helt bestemt meg for nyansen på kalkmalingen enda, men jeg syns White Rhino fra Pure & Original ser ganske fin ut. Fargerike har også sine egne farger på Pure & Original, og den fargen som heter Månesten ser også fin ut. Det som er viktig er at den ikke blir for mørk, sånn at veggen blir tung, og så må den passe fint til ventilatoren Titan, fra Røroshetta. (Kalkmaling er det nærmeste vi kommer betong. Har fått noen prøver fra forskjellige betongtapetleverandører, men ingen svarte til forventningene.)

Jeg og Kjetil samarbeider godt. Han tar seg av det elektriske, som skjult strøm og gulvvarme, og jeg tar meg av det visuelle, som maling og innredning, men såklart med godkjenning fra han. Gulvet har vi funnet sammen. Vi gikk for et laminatgulv som tåler utrolig mye. Det må vi når vi har så mange hunder. Gulvet er fra Berry Alloc og heter Soft Grå Eik. En ganske kald brunfarge, som jeg syns passer godt sammen med klassisk hvit og grått.

Det blir et lyst og åpent kjøkken, som jeg har tenkt til å fylle med friske detaljer. Grønne planter i betongpotter, sorte fugler i vinduskarmen og kanskje en lampe over bordet i knall gul. Dette er kun morro å planlegge, men vi venter med å  kjøpe dette til kjøkkenet er helt ferdig.

Til slutt må jeg bare si at vi er veldig heldige som har Terje, faren til Kjetil! Han har hjulpet oss masse! Jeg har hørt rykter om at han kommer oppover igjen før jul for å hjelpe til med monteringen også, og da har han visst med enda en sønn på lasset. Hurra! Vi gleder oss, og jeg lover at jeg skal lage en stor bunke med vafler!




Ha en fin kveld!

mandag 9. november 2015

Oppussing av kjøkken!

Kjetil og jeg bor i et gammelt hus. Det er fra 1948. Vi visste det var mye å gjøre da vi kjøpte det, men tenkte at vi tar det som det kommer og det har vi gjort. Med god hjelp fra Kjetils familie har vi til nå fått byttet kledning på hele huset, isolert og satt inn nye vinduer. Da de skiftet kledningen bygget de også inn den lille verandaen som vi aldri brukte. Den skal bli en del av det nye kjøkkenet som vi begynner på denne uken.

Kjøkkenet blir relativt stort. Ca. 4.70 x 3.90 meter, og vi skal flytte åpningen så den ikke går ut til gangen, men til stuen i stedet. Dette er det første rommet som blir helt ferdig, med nye vegger, tak, innredning og gulv. Nye hvitevarer skal vi også ha, og Kjetil har funnet en god pris på dem.

Vi har aldri tegnet nytt kjøkken før, så da vi gikk på Sigdal og fikk tegnet opp, visste vi ikke hva vi gikk til. De som jobber der burde være vant til det, men likevel endte vi opp i villrede. Damen vi snakket med var under gjennomsnittet engasjert, lite løsningsorientert og fikk oss faktisk til å føle at vi var til bry for henne. Hun sa faktisk at vi brukte mer tid enn gjennomsnittskunden og ga oss en tegning på et kjøkken som aldeles ikke var funksjonelt. Det er hårreisende. Jeg jobber selv med kundeservice og salg, og vet hvor viktig det er at kunden føler seg godt mottatt, hørt og sett. Vi ba om ny tegnetime hos henne, for vi tenkte ikke med en gang at det var hun som var problemet. Vi trodde vi bare var ekstra vanskelige og verken klarte å bestemme oss for stil eller løsning, men da vi var innom en lørdag og snakket med kollegaen hennes i 20 minutter forsto vi hva problemet var. Ikke oss. Med hennes hjelp fant vi nye fronter, benkeplate og fikk tips til hvordan vi burde få tegnet kjøkkenet. Hun kunne også fortelle hvor vanlig det var at kunder kom tilbake både fem og seks ganger før de bestemte seg, så vi var langt i fra vanskelige. Jeg fortalte hvor flink jeg syns hun var, og vi gikk derfra med ro i sjela.

Mest av alt ville vi egentlig bytte kundebehandler på Sigdal, fra den uengasjerte til den engasjerte, men det var ikke så farlig denne siste tegnetimen egentlig, for nå visste vi jo hvordan vi ville ha det. Men da vi kom den tredje gangen var tegneren vår så sur og lite imøtekommende at vi faktisk valgte å avlyse tegnetimen. At hun jobber med kundeservice, er helt utrolig. Hvor ille det fakrisk var, gikk opp for oss etter et møte på Einar Rønning neste dag, som selger Huseby- og Aubokjøkken. Vi fikk rett og slett hjelp av en fantastisk dame. Nå venter vi på tegning og tilbud derfra, som jeg håper kommer på mail i dag, og på torsdag skal vi til Fossline på Meldal og få et tilbud fra dem. Plutselig ble dette veldig gøy og vi er så glade for at det ikke ble til at vi bestilte kjøkken fra Sigdal. Med så mange aktører som tilbyr mye av det samme, så er det viktig å velge stedet med best service.

Nå gleder vi oss til min svigerfar kommer oppover for å hjelpe til med selve rommet! Blir en stund uten kjøkken, siden vi pusser opp før vi bestiller kjøkkenet, men vi som overlever med gassbrenner i telt, bør vel klare oss finfint.

Heia god service!


onsdag 21. oktober 2015

Frostnetter i telt!

Saga og jeg var nylig et par dager i Trollheimen. Måtte oppleve høsten der før vinteren setter inn. Turen var kjempefin og vi koset oss veldig, men den ble to dager kortere enn planlagt. Jeg fikk for vondt i kroppen og hadde nesten ikke energi etter èn dag med vandring. Men jeg tenker ikke så mye på det som jeg ville gjort før. Det ble noen fine opplevelser der de tre dagene vi var der, og jeg kan dra tilbake mange ganger i fremtiden.



Teltet er oppe og vannet koker. Ser du Saga?


Det ble lapskaus fra Real Turmat første kvelden. Lurer på hvor mange sånne poser jeg har spist.. Bra jeg er langt fra kresen.



Saga sniffer inn nye dufter mens vi ser på at solen går ned.



Klokka er bare sju på kvelden og snart er det helt mørkt.



Det var friske forhold neste morgen.


Det var nok noen minus, ja.



Etter frokosten pakket jeg teltet og la ut på tur i frostlandskapet.


Sola er like rundt hjørnet, og det var reinsdyra også.


 Vi gikk i tett tåke innimellom, men på toppene var det klart og fint.


 En velfortjent pause ved elva Minilla. Her ladet jeg telefonen med solcelle-laderen min og tørket teltet.


Kaffe på gang! Har byttet ut gass med bensin, som funker bra i kulda.


 Saga koser seg!


 Gjorde meg ingenting at det ikke var sol hele tiden. Tåken gir en fin og mystisk stemning.


 We'll be back, Trollheimen!


onsdag 14. oktober 2015

Buvikmarka by night!

Hvis du lurer du på hvorfor jeg ikke tar telefonen, svarer på meldinger eller går rundt og teller hvor mange mil jeg har gått, så er det kanskje fordi jeg har logget av, pakket sekken og dratt på overnattingstur i marka. Toppen av nytelse er å sitte ved bålet mens sola går ned, grille pinnebrød og drikke kaffe mens man hører på skogens lyder og knitrnigen fra bålet. Når bålet brenner ut tar jeg med Saga inn i teltet, kryper ned i posen og hører på lydbok til jeg sovner.




Å slappe av er en kunst. Det er noe helt annet enn å ta en powernap mellom øktene. Å finne roen i våken tilstand, er det jeg vil.

Trekanten i Trollheimen, juli 2015!

I know. Jeg har ikke blogget på evigheter. Det har sine grunner. Kjipe grunner. Jeg har vært så sliten at jeg ikke har orket. Jeg har hatt så lite energi at jeg ikke gikk langtur med hundene på to måneder! Kjetil kom raskt i bedre form da, kan man si, mens jeg har holdt meg i ro. Legen min har tatt masse tester for å utelukke kroniske og alvorlige sykdommer, og jeg slapp unna dem heldigvis. Jeg lever for å gå i fjellet, og for hundene mine, og vil bare ha tilbake energien min, så jeg kan fortsette med det.

Ettersom formen har vært så dårlig den siste tiden, var det sikkert ikke så smart av meg å legge ut på langtur alene i fjellet. Ikke smart fysisk sett i alle fall, men psykisk var det akkurat det jeg trengte. Ingenting kan måle seg med lange dagsmarsjer i Trollheimen med favorittbikkja. Ingenting. Derfor gikk jeg. Jeg var spent på om jeg ville klare det og på hvor ekstra sliten jeg kom til å bli, men det var ingen grunn til bekymring. Jeg tror jeg har en ekstratank med krefter og energi som slår inn når jeg virkelig trenger det. Jeg gikk bare saktere enn vanlig og tok flere pauser. Jeg var rett og slett helt nødt til å nyte mer og stresse mindre, og det er da ikke så gæli! Det kom altså noe godt ut av den elendige formen min på denne turen.



Her sov vi den første natta. Jeg sov dårlig, for jeg var kald og hadde mareritt om at jeg gikk Trekanten alene og skadet meg. Jeg hadde enda ikke bestemt meg for å gå da jeg våknet, og la meg for å sove litt lenger. En av tankene mine var faktisk at jeg kunne sove der i tre døgn i stedet for å gå. Høres ikke ut som meg.


Da jeg våknet igjen varmet sola og jeg laget meg kaffe og frokost. Saga var gira og ville på tur. Mens jeg drakk kaffen så jeg to mennesker i det fjerne, som beveget seg i sakte tempo med store sekker på ryggen. Jeg fikk en intens gledesfølelse inni meg. Jeg ville gå! Jeg pakket sekken. Den var 4 kg lettere nå, for jeg la igjen 4 kg på Jøldalshytta, som ligger 5 km fra parkeringsplassen. Jeg klarte ikke gå med vanlig oppakning. Jeg var så sliten da jeg kom kvelden i forveien at jeg nesten ikke orket å gå i det hele tatt.


Jeg kjente etter på formen mens jeg gikk. Sliten, ja, men ikke så vondt i beinet som jeg har hatt den siste tiden. Positivt. Ingen hodepine eller nakkesmerter heller. Supert! Jeg bestemte meg for å klare det. Jeg måtte drikke vann hver halvtime, minst, og ta hyppige pauser. Null stress og masse hygge. I bakhodet surret tanken om at det er ingen skam å snu. Det er jo ikke en skam, men fryktelig surt om jeg måtte det. Derfor var jeg flink til å høre på kroppen, for en gangs skyld.


Det er tredje gangen vi går Trekanten nå, og hver gang har jeg gått den samme retningen, som jeg mener er best for knærne, og hvis man har med hund. Første etappe var derfor fra Jøldalen til Trollheimshytta. Jeg valgte å styre unna toppene, og heller se hvordan Svartådalen så ut på sensommeren. Frodig!


Jeg savner alltid Kjetil når jeg er på tur. Blir ekstra forelska. Kjetil er det beste som har hendt meg.



Dag èn var fantastisk! Jeg tror aldri jeg har koset meg så mye på tur før. Vel framme på Trollheimshytta møtte vi flere hyggelige turfolk, og jeg spiste en porsjon Real Turmat, mens jeg grublet over neste dag. Saga spiste knottene sine i teltet.


Dag to var jeg mest spent på. Turen over Mellomfjell er den hardeste og lengste. 23 kilometer, om jeg ikke husker feil. Mest krevende er nok starten, som flere kaller for "De syv skuffelser". Jeg stusser litt på det, for det er verken "syv" eller særlig "skuffende". Det er fem eller seks knauser man må opp på, og hvis man har sett på kartet, så vet man at man ikke er på toppen hver gang man har kommet opp på en av knausene. Derfor ble i alle fall ikke jeg skuffet. Jeg ble bare veldig glad da jeg så at jeg tok igjen flere som hadde begynt før meg, enda jeg tok det med ro. Feiret med kakao på toppen!


Det blåste liten kuling, og jeg brukte opp en hel fyrstikkeske på å få fyr på gassbrenneren. Det var for kaldt for den, men jeg fikk fyr etter å ha varmet den med hendene.


Selv så sent på sommeren ligger det breer og snø flere steder. Alltid like gøy for Saga.


Vi kom oss vel over Mellomfjell og tok en lang pause i ly for vinden, før vi tok fatt på siste stykket fra Blåhøa og ned til Gjevilvasshytta. I nesten to timer satt vi og drakk kaffe, spiste mat og slo av en prat med tre andre vi hadde møtt dagen før, på Trollheimshytta.


Saga koser seg!


Jeg fant et utmerket sted å sette opp teltet før vi kom til Gjevilvasshytta. Det blåste kraftig hele natta, men det var helt vindstille der vi sov. Neste morgen pakket vi alt og gikk de siste 15 minuttene bort til Gjevilvasshytta, hvor jeg kjøpte meg en Lollipop-is. Jeg syns det var utrolig herlig og starte på den siste etappen med en Lollipop i hånda. Sola steket og vinden hadde roet seg. Vi vandret avgårde i retning Jøldalen igjen. Nå visste jeg at jeg ville klare hele Trekanten, og formen var bedre enn på flere måneder!


Mye fint å se langs ruta. Det gjelder forsåvidt for hele turen. Trekanten i Trollheimen er krevende, men har man fint vær, så kan man ikke få en flottere tur, spør du meg.


Noen kompiser som bor på ei seter rett bortenfor Jøldalshytta.


En sliten og fornøyd hund.


Fotogen og uredd geit.


Turen er over. Vi klarte det! Vi tar en velfortjent pause igjen, og lurer på om vi skal bli en natt til i teltet, så vi slipper å gå de 5 kilometerne til parkeringsplassen.


Vi valgte å gå til parkeringsplassen. Jeg fikk kontakt med Kjetil, som slang seg i bilen med det samme for å hente oss. (Bortskjemt!) Det tar litt over en time å kjøre, så jeg og Saga søkte tilflukt i hver vår pose. Jeg gledet meg til å fortelle hvor bra det hadde gått og at jeg var mindre sliten etter turen enn da jeg startet.



Enda en fantastisk tur i Trollheimen er over, og jeg har lært masse nytt om hvordan jeg skal leve i nuet, virkelig kose meg og stresse ned. Jeg har aldri gått for å imponere andre eller kun for å ha gått turen, men jeg har gått for å utfordre meg selv. Vi har alle godt av å utfordre oss selv, men ikke på bekostning av helsa. Derfor skal utfordringen min i fremtiden være å stresse mindre på alle de fine turene jeg skal gå. Jeg skal leve i nuet.

Takk for turen, Saga!

mandag 29. desember 2014

God jul!

I går kom vi tilbake fra juleferie. Vi har vært på Os i Dalsbygda siden lille julaften. Vi var der alene med alle hundene og koset oss masse. Kjetil var ribbeansvarlig for første gang og det ble sprø svor! Jeg karret meg ut i kuldegradene som hundeansvarlig og gikk så langt jeg maktet. Det var helt ned mot 35 minusgrader og jeg fikk fine snøkrystaller på øyevippene. Det ble 4,8 mil tilsammen og det er alle fornøyde med. Siden hundene våre ikke er vant med å stå ute har de ikke så tykk pels, så det var kaldt å være hund! Kjetil fikk sove litt lenger hver morgen, så jeg tok ut hundene på morgenturene, og de var veldig snare med å gjøre sitt fornødne! Nesten komisk å se på at de ikke orket å ha alle fire labbene nedpå samtidig. På lengre turer fikk de som trengte det sokker og dekken.

Vi fikk en litt negativ start. Det første som skjedde var at den ene kloa til Fargo sprakk og han blødde litt og haltet. Det var på vei fra bilen til huset! Heldigvis gikk det bra for han å ha på sokk på den ene labben og han fikk være med på langtur, han også.

Det andre som skjedde var at Vilma bet Saga i beinet. De hadde fått godbiter, men hadde spist opp for flere minutter siden da Saga bare skulle gå forbi Vilma, men det likte Vilma dårlig, så da barket de sammen. Stakkars gullungen min som fikk bitesår på beinet sitt. Det så ikke så ille ut med en gang og hun haltet ikke, så jeg tok henne med på en runde. Da vi kom inn igjen kunne hun plutselig ikke stå på beinet og var veldig slapp. Jeg ble bekymret, men renset såret og tok på bandasje, og dagen etter var hun mye bedre. Nå som vi er hjemme har jeg tilgang på litt mer fra førstehjelpsskrinet og hun har fått på sårsalve i tillegg, som skal forhindre infeksjon. Etter hva jeg har lest blir sånne bitesår fort betente, ettersom det er mange bakterier i en hundemunn.

Det var ikke så mye snø på Os, men det var fin vinterstemning med frost på trærne og et godt lag med hvitt pudder over landskapet. Kjempedeilig å få litt ordentlig vintervær! Da vi kom hjem så vi at det hadde kommet masse snø her og, og det har visst vært skikkelig kaldt også. Det merket vi da vi gikk inn i et meget kaldt hus, men vi fikk fort opp varmen da vi fyret i peisen. Nå regner det og det skal visst regne en hel del før det fryser på igjen til neste uke. Må nok frem med broddene, ja.

Tusen takk for alle julekort vi har fått, og takk for gavene! Det er veldig hyggelig å få noe, men som sagt så forventer vi ingenting. Vet ikke helt hvor mange år vi har drevet med dette nå, men det er i alle fall femte året på rad hvor vi velger å donere et beløp til en veldedig organisasjon i stedet for å gi gaver. Det er sikkert noen som tror vi gjør det for å slippe unna og det er sikkert også noen som tror at vi ikke fører over pengene, men det får de bare tro. Vi førte i år over 5000 kroner til Leger Uten Grenser, og det er fordi alle de vi skulle gitt julegave til har mer enn nok. Det er dessuten bedre at de kjøper seg det de trenger selv i stedet for at de får ting som de må bytte eller som stues inn i et skap. Jeg har jobbet lenge i butikk og ser hvert år de misfornøyde ansiktene som kommer for å bytte varer og i tillegg legger noen av dem ut om hvor misfornøyde de er med gavene. Da gir vi heller penger til noen som virkelig trenger det. Det er folk her i verden som må gå tjue kilometer for å hente rent vann, som ikke får gå på skole, syke som trenger medisiner, svake som trenger vitamintilskudd på grunn av underernæring, små barn som må passe på foreldre som er dødssyke av aids og som kanskje også selv er smittet, ebolakrisen som frivillige jobber på spreng for å få stoppet og alt annet fælt man kanskje ikke har så fryktelig lyst til å sitte å gruble på i jula. Donere penger er det minste vi kan gjøre, og det føles 100% riktig. De to første årene hvor vi ikke ga julegaver føltes det nemlig litt trist og tomt, men ikke nå lenger. Nå er det tradisjonen vår og det føles ut som vi gir julen en mening.

Vi har full forståelse for at de fleste vil gi julegaver, men vi håper at det i så fall er gjennomtenkte gaver. At man ikke kjøper bare for å kjøpe, men at man kjøper noe som man virkelig tror passer til mottakeren, og at man ikke tenker at det bør koste så og så mye for at det skal være bra nok, for om alle gjør det så blir det stort kjøpepress og fokuset blir helt feil. Det er dessuten mange som ikke har råd til å kjøpe i bøtter og spann. Man skal heller ikke tenke at man bør kjøpe flere ting ettersom det man kjøpte kostet så lite. Det er nok søppel i verden og man trenger ikke kjøpe seg i hjel. Alt som blir produsert blir til søppel etterhvert, så tenkt på miljøet når du kjøper gaver. Kjøp ting som du tror mottakeren har brukt for, som har kvalitet og som ikke er produsert av barnehender eller på andre uetiske måter. At mange nettbutikker tilbyr at man kan betale for gavene på nyåret kan da umulig gi den gode følelsen man ønsker seg i jula. Hvorfor skal man kjøpe masse ting til andre hvis man helt klart ikke har råd? Eller hvordan føles det egentlig å få gaver av de man vet har dårlig råd?

Nei, vi prøver ikke å fremstå som perfekte. Vi er langt i fra det, men vi prøver i alle fall å gjøre en forskjell. Har du råd kan du jo donere et beløp til en organisasjon du liker i tillegg til gavene?

Det er godt å være nordmann.
































God jul videre!


Følgere